Miraklene i Santo Fico - D.L. Smith

Hva som fikk meg til å lese denne boka husker jeg ikke lenger, for det er i alle fall fire år siden. Kanskje det var vaskelappen på baksiden som reklamerte med menneskeskapte mirakler - som ikke alltid lyktes, eller hintet om morsomme situasjoner og fargesterke personer. Jeg begynte i allefall å lese boka og ble fanget opp i atmosfæren med en gang!

Småsuspekte Leo kommer tilbake til barndommens by, og sammen med sin tidligere kamerat begynner han på prosjekt: Få turistene - og deres penger - tilbake til byen! Vi blir kjent med flere innbyggere i Santo Fico, som presten Elio og vertshuseieren Maria og hennes barn. Smith klarer å male byen og menneskene med ord på en slik måte at jeg så hele byen for meg underveis. Jeg visste hvor de gikk, jeg visste hvordan husene så ut, og hvorfor byens eldre garde møttes ved fontenen i sentrum. Hele stemningen var flott!

Jeg har tillatt meg å klippe fra May Grethe Lerum sin bokanmeldelse fra VG i 2004:
"Her utfolder store personligheter seg, fra den gamle presten Caprani til den ildfulle Maria som driver stedets eneste overnattingssted. Forfatteren lykkes i å skildre både miljø og personligheter slik at leseren medrives, underholdes og får fargesterke bilder i hodet. Med galgenhumor, ironi og litterær løssluppenhet byr teksten også på mangt et smil. De mange episoder og dramaer kan til tider virke oppkonstruerte og bisarre, men her er det bare å gi seg hen. Religiøse metaforer og ildfulle vendinger spres med raus forfatterhånd over sidene. Romanen er likevel langt fra en endimensjonal underholdningstekst, både språket og de dypere menneskelige skildringene gir leseren litt å bite i."

For meg var dette en god leseropplevelse, og den ble faktisk enda bedre da jeg en stund etterpå var på mc-tur i nord-Italia. På vei hjemover skulle jeg og mine to medsyklister gjennom Dolomittene, men først skulle vi sjekke ut Gardasjøen som vi hadde hørt så mye om. Dette var i juli, så det viste seg fort at alle byene og tettstedene langs kysten var velfyllte av andre turister, så halvveis oppover bestemte vi oss oss for å ta turen oppover i åssiden i stedet for ned til vannet for å finne overnatting. Og plutselig var jeg i "Santo Fico"! Så liten var byen at jeg ikke en gang fikk med meg hva den het, men den har gått under navnet Santo Fico hele tiden etter. Vertshuset var der, om enn med en litt eldre utgave av vertinnen, og vi var der dessverre for kort tid til å finne presten og de andre personene, men jeg er sikker på at de er der!
Håper å finne igjen byen i sommer, da jeg skal kjøre forbi der på nytt...

Gro