Song for Eirabu av Kristine Tofte

Høgnorsk er den beste beskrivelsen for språket denne boken er skrevet på, det høytidelig og vakre språket i boken viser nynorsken fra sin aller beste side. Det er et språk som tar deg med inn i en annen verden, Eirabu, men og samtidig bak i tid, til våre røtter.

Landet Eirabu har en lagnad, det skal oppstå og gå til grunne i en evig sirkel. Sånn er det, sånn skal det være, men sånn er det ikke nå. Og med det starter historien, volva Ama våkner i myren der hun har sovet i tusen år og ser at verden har ikke gått videre som den skulle. Hovedpersonene er søstrene Ragna og Berghitte. De vokser opp i en hard hjem, med sverdsmeden Sakse som er mannevond og folkesky, moren som er en redd skygge av en kvinne og en lillebror som er en bytting. Men de er blitt lovd at noen skal hente dem, at noe stort vil skje. Og det gjør det. Til de grader. Når jeg sier historien var helt ok er det nesten sant, selv om det er noen kapittel her som helt tar pusten fra meg.

Det som var en glede med denne boken var å bli tatt med til Eirabu gjennom et fabelaktig språk. Jeg ble litt høgtidsstemt av boken og stolt av røttene i kulturen vår her nord. Bruken av norrøne myter og kultur gjorde at Eirabu føltes ekte.

Så alle dere nynorskhatere der ute, les denne og bli overbevist. Og til eventuelle norsklærere, kopier et lite kapittel (det er lov) og gi ut til elevene deres som eksempel på hvor flott nynorsk kan være.

Bjørn, Gjesdal folkebibliotek


Finn boka i Gjesdal, Hå, Jærbiblioteka og i Stavanger