På sporet av den tapte tid av Marcel Proust



Gyldendals nye utgave
av Veien til Swann,
oversatt av Karin
Gundersen

Beklager at dette blir en lang tekst. Men den handler om en annen, mye lengre tekst som har unormalt lange setninger. De lengste strekker seg faktisk over 5 meter, og det er langt om man tar i betraktning at en gjennomsnittlig bokside sjelden er bredere enn 12 cm. Romanverket jeg snakker om tok 15 år å skrive, består av 12 bind og har på norsk fått tittelen På sporet av den tapte tid (på fransk: À la recherche du temps perdu). Dette monsteret av en tekst er i år jubliant, og Gyldendal har derfor påkostet seg å utgi deler av teksten på ny (del 1 - Veien til Swann - utgitt i 1913). Om du ikke leser deg gjennom de 11 resterende bøkene, bør du i hvert fall unne deg denne første, eller i det minste boka inni boka - Swanns kjærlighet. Sistnevnte er uten tvil den beste kjærlighetsfortellingen jeg har lest, og den kan fint leses uavhengig av alt det andre.



Forrige utgave av
Veien til Swann,
oversatt av
Anne-Lisa Amadou

På Sporet av den tapte tid (utgitt mellom 1913 og 1927) er en egen liten verden. Bøker er jo ofte som steder. Man har likesom vært der. Noen tekster passerer jeg i 80 km i timen, mens jeg stirrer dødt ut gjennom vinduet.
Andre ganger ruller jeg av gårde på min egen sykkel, og får kanskje lyst til å stoppe opp, se meg omkring i en setning eller to. Ta et bilde av en metafor eller en scene. Før jeg sykler videre.

Og i noen tekster blir jeg værende, omtrent som disse munkene som malte et lite portrett av seg selv i en av forbokstavene i den bibelen de var i ferd med å illuminere.

Men i Prousts gigantiske roman har jeg ikke bare krøllet meg sammen i toppen av en P eller B. Der har jeg gått til innkjøp av en villa, og ofte uten at jeg vet det rusler jeg av gårde for å slå av en prat med Francoise, Swann, Bergotte, Saint-Loup, Dr. Cottard, Elstir eller en av de andre uforglemmelige karakterene. For noe av det beste med dette verket er det rike persongalleriet. Jeg har aldri lest noe så levende som for eksempel Francoise (kokken og hushjelpen til Marcels familie).

For de som aldri har hørt om Proust eller På sporet av den tapte tid er det kanskje på tide med et kort handlingsreferat. Det er imidlertid så vanskelig at Monty Python viet en hel sketsj til problemet (The All-England Summarize Proust Competition). Men det er ikke tilfeldig at Knausgård snakket så mye om Proust mens han skrev Min Kamp. I kjent stil sa han at han drakk teksten som om den var vann. Og selv om man alltid skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom liv og litteratur, kan man nok driste seg til å si at På sporet er en slags er en slags selvbiografi som følger fortellerens vei mot et liv i og med litteraturen.

Noe av det viktigste han innser på denne veien er at han selv, og mennesker generelt, har en overnaturlig og svært produktiv fantasi som i og med språket stadig bekrefter, avkrefter eller skaper nye versjoner av våre forestillinger om virkeligheten. I en kjent scene står en ung Marcel foran en hagtornbusk og forsøker å suge ut essensen av busken. Hvilken hemmelighet skjuler seg bak denne skjønnheten? Hvorfor er den så vakker, og hvorfor påvirker denne mystiske skjønnheten ham? Han finner ikke annet enn vage fornemmelser. Men år senere innser han at disse fornemmelsene var hans egen utrente skaperkraft som prøvde å dikte frem buskens essens og hemmelige liv. Det er naturligvis opp til oss selv hva vi gjør med dette overskuddet. Men for den vordende forfatteren blir dette en revolusjonerende innsikt som hele romanverket bærer tydelig preg av. Verden slik vi kjenner den, gjennom våre metaforer, tanker, historier, filosofier og ideologier, er i stor grad produsert av "kunstnere", av "historiefortellere". Og Marcel vil derfor skrive frem sin egen versjon av verden. Teksten er derfor fylt til randen av fantastiske metaforer og similer, og kan stilmessig kanskje best beskrives som et essayistisk prosadikt.

Litteraturviteren Harold Bloom hevder at Prousts verk er noe av det nærmeste man i litteraturen kommer religioner. I likhet med disse forsøker den å fortelle verden på ny, helt ned til de minste detaljer. Men samtidig, i motsetning til en del religoner og religiøse tekster, bevisstgjøres leseren at han befinner seg i fiksjoner, og hva fiksjonene kan gjør med de som kommer i kontakt med dem. For det er ikke bare et fantastisk persongalleri i disse romanene. Noe av det mest imponerende er hvordan Proust plasserer figurene i teksten, i møte med fiksjoner, og viser hvordan vi, selv om vi er av kjøtt og blod, også er litteratur, og på den måten lever i og med litteratur - enten vi vet det eller ei, enten vi vil det eller ei.
Det er dette tittelen viser til. På sporet av den tapte tid... For Proust betraktet seg som summen av mange deler, tolkninger og årganger av seg selv - spredt omkring, i forskjellige situasjoner, i andres hoder, i sin egen fortid og fremtid - og disse ville han vekke der de sov i minner, og der de vandret som levende døde i vanens spor. Han ville gi dem nytt liv i og med språket. Og dette er intet mindre enn Prousts versjon av gjenoppstandelsen.

Finn boka her:
Kvitsøy
Stavanger
Gjesdal
Jærbiblioteka
Hå

Christian,

Kvitsøy folkebibliotek