Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein

Det finnes etter hvert flere gode bøker med handling fra Afghanistan.
Khaled Hosseinis Drageløperen og Tusen strålende soler, Siba Shakibs Der Gud gråter og Samira og Samir, Atiq Rahimis Aske og jord, og Yasmina Khadras Svalene i Kabul. Den nye boken til Rahimi overgår samtlige med sin stramme og bitre historie.

En kvinne er forlatt av familien sin for å pleie sin hardt skadde mann tilbake til livet. Mannen ligger der, nesten som død i et slags koma, noe som gjør at kvinnen endelig tør konfrontere ham med alt hun ikke har våget å si tidligere. Kvinnen vet ikke om han hører eller ikke, noe som gjør det ulidelig spennende for leseren å følge kvinnen de få ukene handlingen foregår.
Historien er stygt og bittert fortalt av en kvinne som ser ut til å ha mistet all tro på egne muligheter i livet, og som blir overlatt til sin egen skjebne i et samfunn som ikke tillater kvinner å eksistere uten menn.

For denne boken mottok forfatteren Goncourt-prisen, som er Frankrikes høyest hengende de litteraturpris. Jeg håper inderlig denne boken får mange lesere, ettersom den sitter i kroppen i lang tid etter at man har lest den.
Linn Tønnessen