Fernando Pessoa

Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa (1988-1935) er kanskje mest kjent for den fiktive dagboka Uroens bok – en enkel men fantastisk tittel som skaper inntrykk av å tilhøre en apokryf tekst, et djevelsk evangelium. Og innholdet lever til en viss grad opp (eller ned) til dette inntrykket. Pessoa skrev sjelden under eget navn, men benyttet seg av såkalte heteronymer (fiktive forfattere skrevet til live av Pessoa). Uroens bok er skrevet av heteronymet Bernando Soares – en angstridd og hypersensitiv person som valgte vekk livet, eller rettere sagt styrte det vekk fra det virkelige og inn i språket og fiksjonen, noe som er et godt bilde på Pessoa selv. Pessoa levde i stor grad gjennom disse fiktive figurene, og i løpet av livet opererte han med over 70 slike heteronymer! Ca. én åttendedel av hele den norske forfatterforeningen.

Alle heteronymene skrev ikke like mye, men hadde ofte staket ut en egen kurs, eller var formet for bestemte formål. Én gang utga han seg til og med for å være Fernando Pessoas psykiater, som han kalte Dr. Faustino Antunes. Denne fiktive doktoren gikk han inn i for å skrive en rekke brev til sine tidligere klassekamerater. I brevene kunne han meddele dem den sørgelige nyhet at Fernando hadde begått selvmord ved å sprenge en bombe slik at flere andre også omkom. Psykiateren spurte dem så om de følte at deres tidligere klassekamerat, Fernando, kunne være i stand til å gjøre noe slikt, og i så fall hvorfor. 

Pessoa var tilsynelatende oppslukt av sin egen personlighet, og selve begrepet personlighet, og han forsøkte stadig å oppdage nye deler av seg selv, eller av mennesket. Dette resulterte i så forskjellige og uforenlige typer som futuristen Álvaro de Campos og den konservative naturpoeten Alberto Caeiro. Som Pessoa selv sa: "Med slik mangel på folk å omgås må man skape sine egne intellektuelle motstykker."

Alberto Caeiros dikt har nå blitt gjendiktet på nynorsk: Alberto Caeiros poesi (2012, Flamme forlag). Caeiro er på mange måter motsetningen til forfatteren av Uroens bok. Den nevrotiske Soares vil vekk fra livet og inn i språket, inn i det abstrakte og fiktive, mens Caeiro forsøker å benekte alt tankespinn og vil i stedet se verden som han mener den virkelig er: 

Eg bryr meg ikkje med rim. Det er veldig sjeldan

du finn to identiske tre ved sida av kvarandre.
Eg tenkjer og skriv slik blomstrane har farge,
men mindre perfekt i måten eg uttrykkjer meg på,
fordi eg ikkje så guddommelig enkelt
berre er mi eiga utside.

Eg ser og blir rørt,
rørt slik vatn blir, der bakken skrånar
og poesien min er like naturlig som vindauken…
(Alberto Caeiros Poesi (2012, Flamme forlag): s. 60)

I kontrast til dette kan man i Uroens bok finne tanker som dette:

Det finnes metaforer som er mer virkelige enn menneskene som går på gaten. Det finnes bilder skjult i bøker som lever tydeligere enn mang en mann og kvinne. Det finnes litterære passasjer som besitter en helt og holdent menneskelig individualitet. Enkelte av mine skriverier har gjort meg kald av angst, så tydelig opplever jeg dem som mennesker…
(Uroens bok (1997, Solum forlag): s. 31)

Om det er én fellesnevner for alle disse heteronymene må det være at de alle skriver utrolig bra.

Finn bøkene her:

Uroens bok: Kvitsøy bibliotek, Stavanger bibliotek, Jærbiblioteka, Gjesdal bibliotek, Hå bibliotek  

Alberto Caeiros poesi: Kvitsøy bibliotek, Stavanger bibliotek, Jærbiblioteka, Randaberg bibliotek, Gjesdal bibliotek, Hå bibliotek 

Christian, Kvitsøy folkebibliotek