Elefantens reise av José Saramago

José Saramago fikk ideen til denne fortellingen under et besøk i Wien hvor han for første gang ble gjort oppmerksom på at erkehertug Maximilian fikk en elefant i gave av Portugals konge i 1551. En elefant som, på egne ben, gikk mesteparten av veien fra Lisboa til Wien.

Den indiske elefanten Salomo (senere-Suleiman) og hans driftig elefantpasser Subhro (senere-Fritz) har vært i kongen av Portugals eie i to år. Elefanten blir gitt i gave til kongens inngifte slektning erkehertug Maximilian av Østerrike. Saramagos fortelling skildrer elefantens reise fra Lisboa til Wien i 1551-52. Salomos ferd gjennom Europa blir en reise med mange krumspring fra de som er satt til å passe på dette majestetiske dyret som ikke lar seg affisere i nevneverdig grad av den oppmerksomhet og undring det vekker hos menneskene følget møter på sin vei. Romanen kan leses som en reiseskildring hvor Saramago beskriver hvordan han antar landskapet ville sett ut på den tiden, faktisk så gjør han på typisk Saramagosk vís et poeng av at han skulle ønske det fantes tidsriktige fotografier å støtte seg til når han gir oss sine landskapsskildringer.

Saramago var en skrønens mester, noe han med stolthet selv proklamerer i boka; ”I sannhetens navn skal jeg si dere, i sannhetens navn sier jeg dere at det er best å være forfatter, dikter, løgnhals,” Boka kan tolkes som Saramagos egen lille vri på historien om en viss lavadelsmann av La Mancha og hans væpner Sancho Panza, men det finnes en mengde andre referanser, eksempelvis til Hannibal fra Kartagos elefanter som krysset alpene under hærtoget mot romerne i 218 f.Kr. Ikke minst får vi Saramagos sedvanlige spark i retning pavekirken og andre autoriteter, men spesielt hans forkjærlighet for å pirke i den katolske kirkens lytefrie ytre kommer til uttrykk. Hans skarpe penn, humørfylte innfall og lange digresjoner fra fortellingen, som han alltid elegant hanker inn igjen, gjør meg begeistret. Man må bare gi seg hen, gi slipp på all motstand og oppleve Saramagos parallelle, alternative univers. Jeg humret meg gjennom boka før jeg på siste side måtte slippe løs en aldri så liten gapskratt som presset seg frem til tross for en liten melankolsk klump som hadde satt seg fast i halsen.

Alf-Helge, Randaberg folkebibliotek