tirsdag 26. juni 2012

Fotball-bonanza!


Bare tre kamper igjen av EM nå! Det har gått så altfor fort, og nå er det tilbake i hverdagen igjen. Kanskje noen gode fotballbøker kan hjelpe på nå som vi snart bare har Tippeligaen, Premier League, La Liga, Serie A…



Det er mye av tosidigheten som fascinerer meg med fotballen: angrep og forsvar, hjemme og borte, oss og dem, kunst og hardt arbeide, individualisten og laget, seier og tap, kjærlighet og hat.

Men som alle andre steder er kjærligheten størst. Kjærligheten til spillet, til artisteriet, men først og fremst til laget. I bøkene jeg har plukket frem her, så finnes også tosidigheten. Noen er direkte kjærlighetserklæringer til et lag, mens andre ser nøkternt og også kynisk på fotball.

Selvfølgelig manifesterer kjærligheten til laget seg på forskjellig måter. Det sies at man kan bytte bil, hus, kone, men man kan aldri bytte fotballag. Det er alltid noe spesielt med det sitt første fotballag. Det er som den kjærligheten du har til familien din. Den kjærligheten består alltid, selv når du svikter laget, så svikter ikke laget deg. Og når laget svikter, så gir ikke du opp. Min far tok meg med på min første fotballkamp 24. mai 1985. Til Kristiansand stadion, der Start jaggu meg gikk bort og banket Moss med 3-0. Og nei, det er ikke lett å følge laget når vi taper mot Mandalskameratene, men ditt første lag er alltid i blodet ditt.

Så når du oppdager at det spilles fotball - bedre fotball! - andre steder, så blomstrer ungdommens forelskelse. Plutselig er det så mye flott å se overalt. Det som skjer da er at det er mange som går etter den fineste jenta i klassen, enten hun er Manchester United, Liverpool eller Barcelona. Men der må de finne seg i å dele den med andre. Og da er det kanskje Chelsea, Real Madrid eller AC Milan som fatter en interesse.

For andre igjen er det kjærlighet ved første blikk. Og det er mange som finner sin livsledsager tidlig. Hvis det første laget du så på tippekampen var Sunderland eller Wigan eller Huddersfield eller Queen's Park Rangers, ja, så kan det godt være at det var det laget som du kommer til å tilbringe resten av livet med. Og kjærligheten kan være både dypere og er ektefølt til et lag du virkelig kan kalle ditt eget.



Den amerikanske forfatteren Joe McGinniss gjorde nettopp dette da han forlot USA i august 1996 og dro til en bortgjemt liten landsby i Abruzzo, en lite elsket region i midt-Italia. McGinniss hadde tidligere skrevet en rekke såkalt "true crime"-bøker og hadde nylig avslått et tilbud på én million dollar for å skrive en bok om tiårets mest kjente forbryter, O.J. Simpson, som definitivt spilte feil type fotball!

Tittelen på boka, "The Miracle of Castel di Sangro", henspeiler på at i mai året før hadde laget fra Castel di Sangro - en landsby med 5.000 innbyggere, på en måte tatt rett ut av eventyrene, tatt steget opp på nest øverste nivå i italiensk fotball. På den tiden italiensk klubbfotball den soleklart sterkeste i Europa. At et så lite lag, knapt profesjonelle en gang, skulle ta et slikt steg var så godt som utenkelig.

Og som sagt, måten det skjedde på gjorde at Shahrazad i tusen og én natt ville leve én kveld til - om ikke flere. Castel di Sangro hadde året før rykket opp til Serie C1, som er italiensk fotballs tredje øverste divisjon. Det i seg selv er en imponerende prestasjon. Alle forventet jo at laget skulle rykke rett ned igjen, men Castel di Sangro overrasket alle og endte på 2. plass i divisjonen. Dermed kunne de spille i opprykkskamper for å rykke opp i Serie B! I andre opprykkskamp holdt motstanderlaget Gualdo Castel di Sangro til 0-0 - i en kamp Castel di Sangro måtte vinne - med 15 sekunder igjen å spille. Treneren Osvaldo Jaconi satt da inn en midtstopper som aldri hadde scoret et mål. 7 sekunder senere sto det 1-0. Gjett hvem som scoret?

Castel di Sangro fikk da spille opprykksfinale mot Ascoli, som bare fire år tidligere hadde spilt i Serie A - toppdivisjonen. Castel di Sangro holdt storlaget til 0-0 til full tid, til halvtid i ekstraomgangene. Etter 119 minutter, med et minutt igjen av kampen, gjorde Jaconi det igjen. Kampen ble spilt i nærmest tropisk hete på nøytral bane i Foggia, sør i Italia. Alle spillerne var utslitte og bare ventet på straffesparkkonkurransen. Jaconi setter inn reservekeeperen, Spinosa. Han hadde ikke spilt en obligatorisk kamp på over to år, men ble selvsagt den store helten da han reddet Ascolis åttende straffe og Castel di Sangro var i Serie B.

Det må jo ligge noe bak et slikt mirakel. Så McGinniss, som to år tidligere aldri hadde sett en fotballkamp, flyttet til Castel di Sangro for en hel sesong for å følge laget. Dette var et lag han bare hadde lest om i en artikkel i en avis. Det er sånn som skjer når man blir forelsket i et fotballag. Kulturkollisjon er bare fornavnet. McGinniss kunne bare et par ord italiensk og kom fra et land som ikke bryr seg om fotball, men ble likevel tatt imot med åpne armer av både klubben, spillerne, ja, hele landsbyen.

Forfatteren blir med i gruppen og følger med spillerne både når de møtes på Marcella's for å spise middag sammen og etterhvert som en støtte i laget når spillerne trenger noen å snakke ut med. Han reiser på bortekampene, først som lykkebringer, senere som integrert del av klubben. Og han får oppleve både det beste og det verste med klubben og med fotball i Italia. Å ta del av kameratskapet, samholdet og byen selv viser kjærligheten som klubben gir og McGinniss selv gir.

Og for den som tror at det er lite som skjer i en forlatt landsby oppe i fjellene utenfor allfarvei i Italia kunne aldri tatt mer feil. Hva skal man si om en forsvarsspiller som blir arrestert for å være med i en narkotikaring, åpenbar korrupsjon, en klubbeier med kontakter med mafiaen, en klubbdirektør med potensproblemer og inntoget til en utenlandsk teatertrupp? Det er bare halvparten!

Når mai nærmer seg gruer McGinniss seg for å forlate laget som har blitt som en familie for han gjennom det siste året. Men kvelden før siste seriekamp snur alt seg. Triumfer og tragedier, les boka og finn ut.



Jeg sier ofte om den neste boka at det må en engelskmann til for å skrive en slik bok. Men Joe McGinniss viste med "The Miracle of Castel di Sangro" at amerikanere også kan skrive slike fotballbøker, for den boka har mye til felles med "Stamping Grounds : Liechtenstein's Quest for the World Cup". Dette er uten tvil den fotballboka som har hatt mest betydning for meg. Den har jeg da også omtalt her på bloggen før også, men den må med i en samling som dette.

Charlie Connelly er en frilansforfatter som er bosatt med sin samboer i London. Han elsker laget Charlton og har tidligere skrevet bok om laget. Men nå er han mellom bøker - eller, som samboeren hans sier - arbeidsledig. Det er 3. september år 2000, og avspark i den europeiske kvalifiseringen for VM i Japan og Korea i 2002. I Tel-Aviv scorer den israelske angrepsspilleren Alon Mizrahi etter 16 sekunder mot lilleputtlandet Liechtenstein, og Charlie er forelsket. I Liechtenstein. Han graver i historien til landslaget deres og kommer frem med interessant statistikk. Liechtenstein har spilt 30 kvalifiseringskamper og tapt 27. Én seier har det blitt, 2-1 mot Aserbajdsjan på hjemmebane i 1998. I disse kampene har laget scoret 6 mål og sluppet inn 132. Hva får dette laget til å stille opp for å bli slått grundig ned i støvlene i hver kamp?

Så i oktober er Connelly på plass på Rheinpark stadion som ligger idyllisk til like ved Rhinens bredder som markerer grensen til Sveits. Motstander er Østerrike; det er derby-tid for alpelandene. Innen kampstart har han fått sine første spede inntrykk av det lille alpelandet. Og i en svært særegent land så finnes det selvfølgelig enda mer særegne mennesker. Og med en befolkning på bare 30.000 så virker det som om Charlie møter alle særingene.

Men på sine reiser, både i det lille alpelandet og til bortekampene i VM-kvalifiseringen, finner han stoltheten landet har for laget sitt og for landet sitt. Her måles suksess på en annen skala. Her krever ikke folket seier mot Østerrike, her holder det at man gir sitt beste for laget. Og da har man gitt fotballen det beste man kan gi. Så får man heller leve på minnet av da de nesten scoret mot Israel.

Denne boka er minst like mye en reiseskildring som en fotballbok. Connolly har godt tak på den engelske reiseboksjangeren eksemplifisert av Bill Bryson: velskrevet og vittig, med en stor del av forfatterens sjel og små utfordringer blandet inn i alt.

Selvfølgelig reiste jeg til Liechtenstein etter jeg hadde lest boka. Jeg bodde på Gasthof Au, der Connelly fikk sin første smak av landet. Jeg har besøkt Rheinpark stadion der fotballen utspilte seg. Jeg har sett stedet i sentrum av hovedstaden Vaduz der det er en bank på ene siden av veien og kyr på andre. Og jeg har blitt forført av Liechtenstein, både som land og landslag. Jeg har aldri jublet så mye for en seier som da Liechtenstein banket "storebror" Luxembourg 4-0 i kvalifiseringen til VM i 2006.



Det faktum er bare nesten helt sant, men dramatisk helt korrekt. Det er én kamp jeg har jublet mer for. Og den kampen skriver Dag Solstad og Jon Michelet i sin VM-bok fra 1998. For det har blitt slik at da Norge slo Brasil har blitt en viktigere nasjonalt sportsbegivenhet enn da Oddvar Brå brakk staven. Jeg har dessverre ingen fantastisk historie om hvor jeg var da; jeg så kampen hjemme i stua i Kristiansand.

Michelet og Solstad har etterhvert blitt veteraner i å skrive bøker fra fotball-VM. Dette var deres femte og siste bok. At Norge var med satt selvsagt ekstra spiss på boka, men når det først blir alvor og cupspill og det spilles om pokalen, så er det England for Solstad og Brasil for Michelet som gjelder.

Boka har kanskje blitt det endelige beviset på tosidigheten mellom fornuft og følelser i fotballen. Et glimrende eksempel på dette er de siste minuttene av kampen mellom Norge og Brasil. Da er det kun følelser. Solstad skriver bare notatene fra notatblokka si. Det er alt som trengs å skrives for Solstad. Michelet derimot er et fullt fyrverkeri - kanskje ikke noe overraskende det. Han har også skrevet notatene sine, men kommenterer de samtidig:

Bjørnebye slår en ny lang ball. Håplø...
NORSK SCORING! Pasning på lissa til Tore André fra Stig Inge. Ute på venstrekanten. Lille-Flo runder eneste hindring, Junior Baiano, skyter prikkfritt i lengste hjørne. Taffarel kanskje for sein. Drit i Taffarels trøbbel. Her gjelder det TITTEN TORE TEI ANDRÉ VON DREI FLO OG HEI!!!
1-1 OG DET KAN BLI MER.


Og etterpå eventyret. Straffe, Kjetil Rekdal, 2-1.

Det var følelsesdelen, og kontrasten til kvartfinalen mot Italia kunne ikke vært større. Italia tar ledelsen tidlig i første omgang, og Italia på 1-0 taper aldri. Fullstendig apati fra både Solstad og Michelet. De, som det norske laget, aksepterer at Italia vinner 1-0. Slik er det bare. Helt utladet etter kampen mot Brasil.

Av de andre VM-bøkene til radarparet Solstad og Michelet har jeg bare lest den fra 1994. Den var bra, og Michelet drømmen sin oppfylt, om enn med en bitter bismak. Jeg vil også advare mot bøkene til Ole Paus og Anne Holt fra Frankrike-VM. Det kan jo ikke gå bra når forfattere som ikke liker fotball skal skrive bøker om nettopp det. Derimot var Cathrine Sandnes' bok fra VM i Korea og Japan i 2002 høyst lesverdig.



Men Norge var i det minste med i VM i 1998. Dette en bok om de landene som drømmer om å få være med i kvalifiseringen. Den engelske fotballjournalisten Steve Menary har reist til de landslagene som ikke får lov til å være landslag og skrevet om dem i "Outcasts : the lands that FIFA forgot".

Hvorfor får Wales, Færøyene, Amerikansk Samoa og Caymanøyene være med på moroa i VM-kvalifiseringen og en årlig pengegave fra fotballforbundssammenslutningen FIFA? Ingen av disse er selvstendige nasjoner. Er det rart at Gibraltar, Kosovo, Grønland og Zanzibar er oppgitt over at de må stå utenfor det gode selskap, enda de har langt større selvstyre enn flere av FIFA-medlems-"landene" og er med i tilsvarende sammenslutninger i andre sporter? Grønland har for eksempel gjort det svært bra i håndball-VM for menn.

Med denne urettferdigheten i bakhodet drar Menary ut for å finne ut hvordan ståa er for landslagene som ikke får være landslag og hva som gjøres for at disse lagene skal få kamptrening og lobbyvirksomheten for å komme med i FIFA. For det har blitt opprettet en interesseorganisajon for disse landene ved navn NF-Board (uoffisielt kalt Non-FIFA Board). Og interessant nok er det like mye maktkamp i denne organisasjonen som i FIFA selv.

Men på Menarys reiser viser han at det er liv laga for landslag i de fleste av stedene han besøker, og han argumenterer deres sak. For de trenger noen som snakker deres sak.

Boka reiser noen interessante spørsmål om nasjonalitet som bør diskuteres i fotballverdenen. Må vårt eget samelandslag vente til Sameland bryter seg fri fra fra Norge, Sverige, Finland og Russland før de kan spille landskamper? Hvordan kan rom-folket noensinne opprette et landslag hvis vi holder oss til dette egentlig nokså nye begrepet nasjoner? Ikke forvent at noen av de nevnte landene og folk kommer med i FIFA med det første.



Hvis man nå lurer på hvordan FIFA jobber og hvorfor disse landene ikke får bli med, så er det skrevet bok om det også. Andrew Jennings har vært profesjonelt irriterende i flere år og har med det samlet informasjon om VM-medaljenes bakside og en av verdens viktigste 'Gutteklubben Grei'. I boka "Foul! : the secret world of FIFA : bribes, vote rigging and ticket scandals" dokumenterer han dette og peker på den råtne kjernen som styrer fotballverdenen.

Jennings dokumenterer det som skjedde da FIFA-leder Sepp Blatter ble valgt i 1998 og gjenvalgt i 2002, hva som egentlig skjedde da Tyskland på en overraskende måte ble tildelt verdensmesterskapet i 2006 på bekostning av Sør-Afrika, og hvordan Blatter plasserer sine menn i viktige stillinger som får norske politikeres "nettverk" til å blekne helt. Jennings dokumenterer hvor dypt ned i lommene FIFA er på sponsorene sine og hvordan hvitvasking av penger skjer via stråselskaper og medieavtaler. Og ingen bok om korrupsjon i FIFA er fullstendig uten å nevne Jack Warner fra Jamaica, visepresident i FIFA og president for CONCACAF, forbundet for fotballforbund fra Nord- og Mellom-Amerika. Han er anklaget for svartebørssalg av VM-billetter, for underslag av støtteordning som skal gå til grasrotfotballen og for bestikkelser av diverse personer. Han har fått en bot internt i FIFA på én million dollar for svartebørssalg, men bare en fjerdedel er betalt. Til slutt innhentet fortiden han, men da han trakk seg fra sine verv, ble etterforskningen avsluttet og man later som om ingenting har skjedd.

Og ingenting har skjedd siden. Påtalemyndigheten har ikke funnet grunn til å rettsforfølge noen av FIFA-lederne. Men journalistene har ikke gitt opp.

Jennings' bok er en viktig bok om et problem som kan velte hele fotballen. Et klart ikke-demokratisk styre av en klart demokratisk idrett vil skape uheldige og kanskje uopprettelige problemer for hele fotballverdenen. Slik som Gibraltar, Grønland, Kosovo og Zanzibar føler det.



I neste bok skal vi tilbake til klubbfotballen igjen. Og da skal vi tilbake til vår engelske frilansforfatter Charlie Connelly. I boka "Spirits high and passions pure", som ble utgitt noen år før boka hans om Liechtenstein, forteller han historier fra fotball-Europa som er verdt å fortelle.

Han reiser blant annet til Nord-Italia og ser på minnesmerkene til "Il Grande Torino". "Il Grande Torino" var Italias beste lag gjennom tidene. I årene etter andre verdenskrig var de utilnærmelige. Et år vant de serien med 16 poeng, og det var da det ble gitt 2 poeng for seier. Samme året scoret de 125 mål i serien. De spilte 4 hele sesonger uten å tape på hjemmebane. Men en grå og våt vårdag i 1949 snudde alt seg på hodet. På vei hjem til Torino kræsjet flyet med laget under landing i den italienske industribyen. Alle ombord omkom. Fotballaget Torino har aldri blitt seg selv igjen.

Andre lag har også blitt revet bort i flyulykker, som Zambias landslag i 1993 og selvsagt Manchester United i 1958, men ingen har vært så emosjonelt og sportslig omveltende som denne ulykken. Torino spilte sine fire siste seriekamper med juniorlaget sitt, men i et merke av respekt man sjelden ser i kyniske Serie A, stilte motstanderlagene med juniorlagene sine i disse kampene også.

De andre historiene han forteller er viktige på sin måte. Han oppsøker graven til den ukjente østerriker Matthias Sindelar - en trollmann i angrepet for Austria Wien og det østerrikske landslaget. Hans død i 1939 har alltid vært dekket av et slør av mystikk: det sies at Sindelar var av jødisk avstamning og å være i Wien i 1939 kunne vært svært problematisk for en jøde. Den offisielle forklaringen er at han døde av kullosforgiftning, men ble han myrdet?

Connellys tur til Spania går ikke til Barcelona og storlaget FC Barcelonas rolle som katalanernes ikon for selvstyre, men til Baskerland der Athletic Bilbao har en tilsvarende rolle. Han drar til Derry i Nord-Irland for å se fotball i et splittet Nord-Irland, til Bosnia for å dokumentere fotballens rolle i fredsarbeidet etter krigen på Balkan, og til Ungarn og Romania, der fotballen er truet ikke bare av vold og kampfiksing, men også fra en uventet kilde. Og så må man jo ha med en av disse askeladd-historiene vi alle elsker, om bydelslaget SpVgg Unterhaching som avgjorde den tyske Bundesliga i 2000 til sine rivaler Bayern Münchens fordel.

Alt i alt, en bok som med de viktige og gode historiene.



Det er ingenting som ødelegger en god diskusjon som fakta. Derfor kan neste bok være provoserende for en fotballfan. I "Why England lose : and other curious phenomena explained" tar journalisten og forfatteren Simon Kuper og statistikeren Stefan Szymanski i bruk statistiske metoder og ser på fotball med andre øyne. Mye på samme måte som Steven Levitt og Stephen Dubner gjør i bestselgeren "Freakonomics", der de bruker vitenskaplige metoder til å blant annet ser på kontroversielle ting som hvorfor lærere jukser på nasjonale prøver og hvordan legalisert abort reduserer kriminalitet. Den boka anbefales også.

Hovedspørsmålet om hvorfor England "alltid" taper kan enkelt besvares. England gjør det faktisk bedre enn forventet i landskamper. De scorer flere mål og vinner flere kamper enn styrkeforholdet mellom dem og lagene de møter tilsier. Myth busted! Selv om England er fotballens fødeland og har dominert fotballen gjennom hele historien, så er det rett og slett andre land som har bedre forutsetninger for å vinne fotballkamper og vinne VM.

Vi får også råd til å gjøre det bra på transfermarkedet - ikke kjøp brasilianere og argentinere, kjøp mørkhårede spillere, kjøp spillere med personlige problemer og hjelp dem overkomme disse. Statistikeren viser også hvordan man tar et riktig straffespark, sosiologen forklarer hvorfor klubber fra hovedsteder ikke vinner Mesterligaen og hvordan diskriminering fortsatt finnes i fotballen, men kanskje på en uventet måte. I tillegg hvorfor man ikke bør investere penger i fotballklubber for å forvente å få noe utbytte av dem. Kanskje mest provoserende for en fotballfan er at de viser statistisk at fotballfans viser notorisk lite lojalitet til laget sitt.

De viser også at Honduras er det beste landslaget i verden, tett fulgt av Irak - når vi tar bort faktorene om økonomisk utvikling, befolkningsgrunnlag, kamperfaring og landets gjennomsnittinntekt. Vi får også vite at VM-fotball faktisk minsker antall selvmord i de fleste europeiske land - bortsett fra, noe underlig, i Nederland.

Og for å slå oss litt selv på brystet til slutt: Kuper og Szymanski har statistikk som viser at Norge er det landet som elsker fotball mest.



Nå, en bok du må være fotballfan for å få utbytte av, en fotballnerds drøm. Jonathan Wilson har skrevet den definitive historien om fotballtaktikk

Enhver fotballfan kan snakke i timesvis om taktikk og formasjoner. Man tegner opp formasjoner som 4-4-2 på servietter og bruker mynter til å vise spillernes perioder. Selv liker jeg å bruke Non-Stop til å leke med formasjoner i lange tider - helt frem til en av spillerne blir "utvist" og jeg spiser Non-Stopen. "Inverting the pyramid" er nok den mest fascinerende fotballboka jeg har lest.

"Inverting the pyramid" høres kanskje ut som en snodig tittel for en fotballbok,så her kommer forklaringen. Pyramiden er navnet på den dominerende lagoppstillingen i fotballens ungdom: 5 angripere, 3 midtbanespillere og 2 forsvarere.Tegner man det opp lagdel for lagdel, ser det ut som en pyramide. Pyramiden har gjennom århundret blitt snudd ved å flytte stadig flere offensive spillere bakover på banen. Under VM i Mexico i 1986 var arbeidet med å snu pyramiden fullendt: 2 angrepsspillere, 3 midtbanespillere og 5 forsvarere.

Dette er den definitive historien om fotballtaktikk. Her har Wilson gått gjennom alle store endringer i fotballtaktikker, fra møljetaktikken i fotballens spede barndom på midten av 1800-tallet til playmakerens nye rolle på 2000-tallet og José Mourinhos Chelsea. Han forklarer hvorfor endringene skjedde og setter de inn i en sammenheng på en forståelig og god måte.

Vi blir kjent med både kjente og ukjente trenere som har satt sitt preg på fotballen og fotballens taktikk gjennom historien. Jimmy Hogan og Willy Meisl er ukjente for de fleste, men de definerte fotballen på begynnelsen av 1900-tallet. Valeri Lobyanovski er mer kjent og hadde en fullstendig vitenskapelig tilnærming til fotballen, der hver spiller hadde mål om hvor mange pasninger de skulle slå og klare bevegelsesmønstre alt etter hvor ballen befant seg. Charles Hughes og Charles Reep tok den vitenskaplige tilnærmingen for langt og satte den britiske fotballen tilbake flere år, kanskje tiår. Og til slutt får vi høre om treneren som ikke var en hest.

Etter å ha lest denne boka forstår du forskjellene på 2-3-5 og WM-formasjonen og hvilken rolle offsideregelen har hatt på utvikling av spillesystemer. Du får høre om Wienerskolen og hvilken rolle den skulle ha for fremveksten av Europas kanskje beste landslag gjennom tidene - Ungarn på 1950-tallet, som knuste England 6-3 på Wembley, og 7-1 hjemme. Sammenhengen mellom italiensk mentalitet og den defensive catenaccio-fotballen blir forklart, og dets rake motsetning, den nederlandske totaalvoetbal. Og om den argentinske maskinen (La máchina) fra River Plate, der spissfemmeren kun spilte 18 kamper sammen, men som det fremdeles snakkes livlig om i Buenos Aires.

Hvis du vil forstå fotballens oppbygning, les denne boka. Og følg Jonathan Wilson på Twitter; @jonawils.



Jeg har selvfølgelig spart juvelen til slutt. Vi må gå til kjernen av kjærligheten til fotballen. "Fotball i sol og skygge" av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano er verdens beste fotballbok. Ingen har noensinne skrevet en fotballbok med en slik varme til det gode i fotballen - angrepet, målene, kunsten - og med en så anklagende stemme mot det som er galt i sporten.

Galeano har på 252 sider klart å skrive alt som trengs å skrive om fotballen. Gjennom korte tekststykker - mellom en kvart og to sider - henter han ut kjernen av fotballens elementer, leker med ordene og får endelig uttrykt det vi fotballgale føler og mener om vår lidenskap. Han tar oss med gjennom VM-historien, der hvert VM blir beskrevet på to sider. Og det er mer enn tilstrekkelig her. Innimellom alt dette trekker Galeano frem øyeblikkbilder - om spillere, om tilhengerne, om følelsene og ikke minst om målene.

Det er vanskelig å finne ord på hvor bra denne boka er. Det kan nok være fordi Galeano klarer å sette ord på alle følelsene som fotball gir. Men mest er det nok fordi han virkelig elsker fotball.

Så hvis det er bare én fotballbok du skal lese, la det være denne!

Helge, Stavanger

Ingen kommentarer: