Slaughterhouse 5, or The children’s crusade: a duty-dance with death av Kurt Vonnegut jr.

I begynnelsen av denne boken forteller Vonnegut at han var i Dresden da byen ble bombet i februar 1945. Etterhvert ønsket han å skrive en bok om det, men hans mange forsøk førte ikke noe sted. Før denne boken som forteller om soldaten Billy Pilgrim. Billy er ikke bare en soldat, han er også “unstuck in time” (han reiser i tid) og har et langt besøk på planeten Tralfamadore. Fordi han er tidsreisende blir historien hans fortalt i sprang både fremover og bakover i tid. Og vi får historien om Dresden i korte glimt mellom fortellingen om resten av Billys liv.

Billy adopterer Tralfamadorenes syn på livet: Hvert øyeblikk eksisterer som en adskilt del som ikke forsvinner eller dør. Du kan se tilbake (eller for Tralfamadorerne) fremover, på hvert øyeblikk. På den måten er ingen døde, for alle deres øyeblikk lever videre og du er bare død i en del av historien. På grunn av sine (ufrivillige) tidsreiser opplever han øyeblikkene slik. Plutselig er han tilbake i krigen, så er han i sin egen framtid osv.

Tralfamadorene synes menneskene er noen rare skapninger som gjør mye dumt. De mener at; “That’s one thing Earthlings might learn to do, if they tried hard enough: Ignore the awful times, and consentrate on the good ones”.

Samtidig fortelles en historie om soldaten Billy. Han ble sendt ut for å være assistent til feltpresten, men ble ganske fort tatt til fange. I fangeleiren er det allerede en stor gruppe engelskmenn og de blir alle behandlet bedre enn jeg har hørt nazistene behandlet noen. Fra fangeleiren blir de transportert til Dresden for å jobbe: “They washed windows and swept floors and cleaned lavatories and put jars into boxes and sealed cardboard boxes in a factory that made syrup“. Og der opplever de bombingen. “The Americans and their guards took shelter in an echoing meat locker which was hollowed in living rock under the slaughterhouse”. (nr 5, hvor de bor). Sittende i et rom under bakken, med en av vaktene som stikker hodet opp av og til og rapporterer om branner og ødeleggelse. Etter bombingen beskriver Vonnegut et månelandskap. De amerikanske soldatene ble satt til å grave i dette landskapet. Jeg lurer på om de egentlig lette etter overlevende, men de fant bare døde. Etterhvert ble lukten så umulig å utholde at de bare satte fyr på alt de fant. Så en dag var vaktene borte og krigen var slutt. “And then one morning they woke up to discover that the door was unlocked. World War Two in Europe was over.” Fra en dag til en annen.

I begynnelsen av boken blir det referert til en krangel Vonnegut har med en venninne (Mary O’Hare som boken er dedikert til). Hun tror Vonnegut vil skrive om de barske mennene som kjempet i andre verdenskrig, og sier at soldatene egentlig bare var barn. Vonnegut sier at han skal kalle boken The Childrens crusade for å vise at soldatene var svært unge. I tillegg står det i boken; “We had forgotten that wars were fought by babies.” I hele boken er det de menneskelige sidene av soldatene du møter, de sårbare og vonde sidene.

Dette er en fantastisk bok og en stor klassiker. Det høres kanskje rart ut med en roman som hopper så mye i tid, men det funker. Vonnegut får formidlet hvor meningsløs han synes krig er og hvor ille bombingen av Dresden var. Blant annet forteller han at det døde 135 000 i Dresden og ca 71 000 i Hiroshima. Jeg vil ikke holde de to opp mot hverandre. Det er klart at begge deler var grusomt. Krig er grusomt uansett om en ser på det på en humoristisk og satirisk måte eller helt nakent og reelt.

Astrid Terese, Hå folkebibliotek

Du kan låne boken hos; Stavanger, Jærbiblioteka, Sandnes og Hå.