I begynnelsen av denne boken forteller Vonnegut at han var i Dresden da
byen ble bombet i februar 1945. Etterhvert ønsket han å skrive en bok om
det, men hans mange forsøk førte ikke noe sted. Før denne boken som
forteller om soldaten Billy Pilgrim. Billy er ikke bare en soldat, han
er også “unstuck in time” (han reiser i tid) og har et langt
besøk på planeten Tralfamadore. Fordi han er tidsreisende blir historien
hans fortalt i sprang både fremover og bakover i tid. Og vi får
historien om Dresden i korte glimt mellom fortellingen om resten av
Billys liv.
Billy adopterer Tralfamadorenes syn på livet: Hvert øyeblikk
eksisterer som en adskilt del som ikke forsvinner eller dør. Du kan se
tilbake (eller for Tralfamadorerne) fremover, på hvert øyeblikk. På den
måten er ingen døde, for alle deres øyeblikk lever videre og du er bare
død i en del av historien. På grunn av sine (ufrivillige) tidsreiser
opplever han øyeblikkene slik. Plutselig er han tilbake i krigen, så er
han i sin egen framtid osv.
Tralfamadorene synes menneskene er noen rare skapninger som gjør mye dumt. De mener at; “That’s
one thing Earthlings might learn to do, if they tried hard enough:
Ignore the awful times, and consentrate on the good ones”.
Samtidig fortelles en historie om soldaten Billy. Han ble sendt ut
for å være assistent til feltpresten, men ble ganske fort tatt til
fange. I fangeleiren er det allerede en stor
gruppe engelskmenn og de blir alle behandlet bedre enn jeg har hørt
nazistene behandlet noen. Fra fangeleiren blir de transportert til
Dresden for å jobbe: “They washed windows and swept floors and
cleaned lavatories and put jars into boxes and sealed cardboard boxes in
a factory that made syrup“. Og der opplever de bombingen. “The
Americans and their guards took shelter in an echoing meat locker which
was hollowed in living rock under the slaughterhouse”. (nr 5, hvor
de bor). Sittende i et rom under bakken, med en av vaktene som stikker
hodet opp av og til og rapporterer om branner og ødeleggelse. Etter
bombingen beskriver Vonnegut et månelandskap. De amerikanske soldatene
ble satt til å grave i dette landskapet. Jeg lurer på om de egentlig
lette etter overlevende, men de fant bare døde. Etterhvert ble lukten så
umulig å utholde at de bare satte fyr på alt de fant. Så en dag var
vaktene borte og krigen var slutt. “And then one morning they woke up to discover that the door was unlocked. World War Two in Europe was over.”
Fra en dag til en annen.
I begynnelsen av boken blir det referert til en krangel Vonnegut har
med en venninne (Mary O’Hare som boken er dedikert til). Hun tror
Vonnegut vil skrive om de barske mennene som kjempet i andre
verdenskrig, og sier at soldatene egentlig bare var barn. Vonnegut sier
at han skal kalle boken The Childrens crusade for å vise at soldatene var svært unge. I tillegg står det i boken; “We had forgotten that wars were fought by babies.”
I hele boken er det de menneskelige sidene av soldatene du møter, de
sårbare og vonde sidene.
Dette er en fantastisk bok og en stor klassiker.
Det høres kanskje rart ut med en roman som hopper så mye i tid, men det
funker. Vonnegut får formidlet hvor meningsløs han synes krig er og
hvor ille bombingen av Dresden var. Blant annet forteller han at det
døde 135 000 i Dresden og ca 71 000 i Hiroshima. Jeg vil ikke holde de
to opp mot hverandre. Det er klart at begge deler var grusomt. Krig er
grusomt uansett om en ser på det på en humoristisk og satirisk måte
eller helt nakent og reelt.
Astrid Terese, Hå folkebibliotek
Du kan låne boken hos; Stavanger, Jærbiblioteka, Sandnes og Hå.
2 kommentarer:
Legg inn en kommentar