Jeg forbanner tidens av elv av Per Petterson

"Jeg forbanner tidens elv" er blitt sitrende vakker og hjerteskjærende vond leseropplevelse.

I "Jeg forbanner tidens elv" er en sønn og en mor som står sentralt, to som elsker hverandre så det gjør vondt, men som er ute av stand til å vise det på en måte som den andre forstår - ja, de forstår det knapt nok selv, de bare avviser hverandre om og om igjen.

Tittelen "Jeg forbanner tidens elv" er en linje fra et dikt av Mao - og har selvfølgelig en rolle i skildringen av Arvids politiske engasjement. Boken ligner mer på Pettersons tidligere bøker. "Jeg forbanner tidens elv" er en lavmælt og neddempet fortelling. Snarere enn å ty til stor ytre dramatikk er romanen en slags registrering av et liv, hva det ble til, med skildring av små episoder fra ungdomstid, politisk oppvåkning, forelskelse og fortielse. For det er mye som ikke blir sagt i livet til Arvid Jansen og hans familie.

Arvids mor får vite at hun har fått kreft, og reiser sporentstreks til Danmark, som hun fremdeles kaller "hjemme" etter 40 år i utlendighet. Arvid som står foran en skilsmisse, reiser etter. Det er litt uklart hva han vil henne, men reiser gjør han likevel.

Romanen er en roman om forholdet mellom en mor og en sønn, om nærhet og brudd. Beskrivelsen av det norske 70-tallet er gripende og uten store svulstige ord. Kan anbefales.

Sigrun