Pappaen og havet av Tove Jansson

En sensommerdag innser Mummipappa at han ikke lenger fungerer som sin families beskytter,- han er blitt overflødig. Derfor bestemmer han seg for å flytte familien ut av den trygge Mummidalen, og dra til en ubebodd øy langt ute i havgapet. Der skal de starte på nytt, og det skal være vanskelig. Men så vanskelig som det faktisk blir, er ingen av dem forberedte på, og aller minst Mummipappa. Han opplever skuffelse etter skuffelse, og prøver forgjeves å forstå seg på havet med utrettelige studier. Mummimamma føler seg malplassert, og lengter etter den frodige hagen sin i den grad at hun forsvinner inn i en fiktiv Mummidal som hun maler på veggen. Mummitrollet finner ut at ikke alt er slik det ser ut til når han stifter et selsomt vennskap med en ensom hufse. Øya er full av hemmeligheter, og aller mest mystisk er det forlatte fyret og den gamle fiskeren.
Den nest siste av Tove Janssons bøker fra Mummidalen er den modneste og mørkeste. Den behandler temaet identitet og det å finne sin plass i verden. Tove Janssons språk er nøkternt og presist, og skildrer vart og vakkert både natur og følelser. Det er en nydelig bok, som jeg vender tilbake til igjen og igjen. Anbefales sterkt til både voksne og barn!
P.S: Hvis du er nysgjerrig på hva som foregår i Mummidalen mens familien er borte, bør du lese den siste Mummi-boka, "Sent i November". Her får du fortellingen om folk og knøtt som på hver sin kant søker seg til Mummidalens varme, letthet og trygghet. Men det er senhøst, og huset er tomt...

Astrid E