Fengslet av Bjørn Arild Ersland

Fengslet er en sakprosabok. En bok om det å sitte i fengsel. Ersland har med denne boka satt seg fore å finne ut hva det vil si å sitte inne. Han deler med leseren hele prosessen fra ideen foreligger til han har funnet personen som kan være hans talerør fra innsiden. Denne personen er ”Jon”, en ung mann som er fengslet på grunn av en hasjdom. Forfatteren forholder seg ikke bare til den innsatte, men lar advokaten, fengselsdirektøren, politiet og påtalemyndighetene uttale seg om den innsattes sak.
Erslands ydmykhet er det som etter min mening gjør boka troverdig. Ersland presenterer sin opplevelse av fengselet og er veldig ærlig på at dette er ukjent farvann. Samtidig som Ersland forteller sin historie lar han ”Jon” komme til uttrykk ved å legge ved den unge mannens dagboknotater. Forfatteren og den innsatte forteller historiene sine parallelt, men etter hvert som fangens notater blir mer omfattende, trekker forfatteren seg tilbake og lar ”Jon” fortelle det meste av historien selv. Nettopp det gjør at leseren knytter seg til ”Jon” og det blir et visst spenningsmoment hvordan det til slutt vil gå for den unge mannen. Det kommer frem av notatene at ”Jon” er engstelig. Han må leve med et stempel som tyster, noe som gjør forholdet til hans medfanger vanskelig. ”Jon” holder seg for seg selv, og er smertelig isolert. Han opplever soningen som en slags dobbel isolasjon hvor stempelet som tyster fører til stor engstelse.. Likevel finner han små gleder i hverdagen, små gleder som hjelper til å få dagene til å gå. Jeg klarer ikke hjelpe for at jeg ønsker ham alt godt når han er ferdig med å sone sin straff. Fengslet har blitt en varm og rørende bok, en bok å bli klok av.

Bjørn Arild Ersland ble nominert til Brageprisen for denne boka. Vel fortjent, spør du meg.

Alf-Helge, Randaberg folkebibliotek