fredag 9. november 2012

Hvordan dataspill førte til lesing. Dune: Dataspill - Film av David Lynch - Roman av Frank Herbert


Her er et lesetips i anledning Nordisk spilldag lørdag 10. november:

Det er tidlig nittitall. Ungdomsskolen nærmer seg slutten. Leselysten har dabbet av, og mer spennende ting har dukket opp: Mopeder, fester og jenter. Livet er som en standard norsk ungdomsbok. På denne tiden dukket dataspill opp fra ingensteds.


 
Noen hadde en bunke disketter fra noen som kjente noen, og det gjerne måneder før spillene ble tilgjengelige i butikker. Og slik dukket Westwood Studio sitt Dune 2: The building of a dynasty og Cryo sitt Dune opp i mitt liv.

Dune 2, kalt det første RTS-spillet var et strategisk krigsspill satt på ørkenplaneten Dune. Du så ned på spillområdet som fra en satellitt. Det gikk i korte trekk ut på å bygge opp en base og en hær, for så å utrydde motstanderen på det ene brettet etter det andre. Men borte var det å vente på tur, kjent fra tidligere strategispill, nå skjedde alt samtidig. Sammen med førstepersonsskytere (FPS) var dette den store spillrevolusjonen på 90-tallet.

I spillet Dune ble jeg bedre kjent med historien, stedet og personene i denne verdenen. Mitt alter ego Paul Atreides, hans mentor Thufir Hawat, den stolte Stilgar fra de innfødte Fremen og Chani, vakre Chani. Hun forsvinner på et tidspunkt i spillet og fram til hun ble funnet igjen var det ikke lenger et spill, det var en desperat jakt. Alt som var lurt å gjøre logisk sett for å vinne spillet ble ignorert til fordel for finkjemming av ørkenen til hun var funnet.

Så fant jeg filmen Dune av David Lynch. Den var vakker, rar og storslagen. Og så til slutt, på Sandnes bibliotek, kom jeg fram til kilden, romanen det hele var basert på. Dune av Frank Herbert. Spent kom jeg hjem og begynte å lese. Det gjør jeg fremdeles.

Det er en bok som fremdeles er aktuell. Med sin maktkamp om en begrenset ressurs ønsket av alle og det politiske spillet som følger. Det er for eksempel en middagsscene i boken der samtalen rundt bordet er som en fektekamp, med stikk, finter og riposter. Boken beskriver godt religiøse samfunn, både innefra med de troendes øyne og utenfra med et mer kynisk blikk.

Skildringene av den arabiskinspirerte Fremenkulturen gir deg innblikk i en fremmed, men også kjent kultur. Og det er hele tiden mennesket som står i sentrum for denne romanen, istedenfor tekniske duppeditter. Sist, men ikke minst, er det også en historie om økologi, om samspillet mellom organismer og miljø på planeten Arrakis, også kalt Dune.
Det er kun den første boken som er tilgjengelig på norsk, Sand. De to neste, Dune Messiah og Children of Dune, er verdt å lese for å få fatt på forfatterens kritikk av heltemyter. De tre neste er underholdende og til tider lærerike. Alt skrevet etterpå av forfatterens sønn sammen med Kevin J. Andersson kan gå i glemmeboken. Jo før, jo bedre.
Denne boken har fulgt meg gjennom livet, og er en av de romanene jeg tar fram nå og da for å lese om igjen.




Bjørn Veen, Gjesdal folkebibliotek

(bildet er tatt i Wadi Rum, Jordan av Sindre Ellingsen)


En tidligere versjon har fra før vært publisert på Ungdomsboka.
Fin bok/dvd i Gjesdal, Stavanger, , Jærbiblioteka, Kvitsøy og Randaberg

Ingen kommentarer: